Mandag - og hva er det verste som kan skje?

Våknet opp til schizofrent vårvær i dag, litt snø og litt sol og litt oppholds, skikkelig trøndervær med andre ord :-)

I dag har jeg hatt den siste jobbmandagen på over et år!! Dersom alt går etter planen (mye som tyder på at jeg ikke har helt kontroll på denne planen, hihi) så er neste jobbmandag 12. april 2010. Vanvittig tanke!

Dagen i dag har gått med på å prøve å komme seg gjennom en todo-liste langt som et vondt år, knytte alle løse tråder og prøve å få oversikten over alle beskjeder som må gies og opplæring som må gjøres. Jeg har hele tiden tenkt at jeg må rekke alt før permisjonen starter, men nå er jeg på det punktet hvor jeg tenker: "hva er det verste som kan skje hvis jeg ikke rekker det?"

Svaret jeg har kommet fram til er noe sånt som "at kollegaene mine må finne ut av arbeidsoppgavene mine selv", eller at "jobben ringer og spør hva de skal gjøre med..." eller "ingenting som helst".

Og det er vel helst det siste som kommer til å skje: ingenting som helst. Jeg skal være borte et helt år, og det kommer til å gå helt bra. Det er jo helt sprøtt, her går man rundt og tror man gjør en viktig jobb og så kan man være borte i ukesvis og månedsvis uten at det spiller noen større rolle.
(Nå har faktisk sjefen tenkt å hyre inn en ekstra person til å gjøre noe av jobben min, og det er jo betryggende :-) Det betyr at jeg gjør noe som er viktig ihvertfall)

For en person med litt engstelige tendenser er spørsmålet "Hva er det verste som kan skje?" kanskje det beste spørsmålet man kan stille seg når man er litt stresset for noe, for svaret er nesten alltid at det verste som kan skje egentlig ikke er så ille. Og da er det jo ingenting å være engstelig eller redd for?

Happy Mandag alle sammen!