Boktyven av Marcus Zuzak er en bok jeg har gledet meg til å lese helt siden jeg så den første anmeldelsen av den, og da den endelig kom på norsk løp jeg ut og kjøpte den. Så har den ligget lenge, litt for lenge kanskje, i ventebunken før jeg nå endelig har tatt meg tid til å lese den. Hva man får tid til når man er i permisjon (uten baby vel og merke...)
Handlingen i boken er lagt til en liten by i Tyskland under andre verdenskrig, og det er Døden som forteller historien om den lille jenta Liesel Meminger. Liesel bor hos fosterforeldrene Rosa og Hans, og hun stjeler bøker.
Da jeg lukket igjen boka etter siste side må jeg innrømme at jeg var litt skuffet. Anmeldelsene av denne boken inneholder sånt som "en bok som beveget meg", "stor klump i halsen" og "en av de beste bøkene jeg noen gang har lest" i tillegg til terningkastene 5 og 6. Selv med kroppen full av gråte-hormoner felte jeg ikke en eneste tåre, ikke i nærheten engang og jeg følte vel at dette ikke var noen stor højdare.
Men jo mer jeg tenker på boken nå i etterkant, jo bedre syns jeg den blir. Den viser oss hva hjernevasking og krig kan gjøre med mennesker, hva som skjer når man velger å se bort i stedet for å stå opp for undertrykking og mishandling. Den handler om ordenes verdi, "uten ord ville Hitler vært ingenting" skriver forfatteren, og det handler om vennskap og noen (tross alt) anstendige tyskere.
Alt i alt kan Boktyven absolutt anbefales.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar